Love will find a way

Jeg fler meg tom og kvalm, de siste to dagene har vrt helt uvirkelige og surrealistiske. Men det har virkelig satt ting i perspektiv, jeg fler meg litt egoistisk nr jeg tenker p hvilke bekymringer jeg hadde fr 15.26 i gr, men akkurat som deler av Oslo, er de n blst bort, og det jeg str igjen med er bekymring for det norske folk. Har mine nre og kjre det bra? De menneskene fortjente ikke d! Det her skjer ikke, hvordan kan det her skje s nrme, og hva skjer med verden? Har de tatt riktig fyr? Var det flere? Hva slags menneske gjr noe snt? Det her er noen av tankene og sprsmlene jeg sitter igjen med. Jeg kom tilbake fra Kbenhavn n i dag tidlig, og dagen har vrt lang og uvirkelig, det var helt ufattelige tall vkne til, over 80 dde, tilsammen 91 dde, og flere titalls skadde. Det er det vrste som har skjedd det lille vakre landet vrt siden krigen! ta bussen gjennom folketomme Olso, med alle flaggene p halv stang, politisperringer langs veien, sikkerhetsklareringer for komme gjennom, kjre forbi Sundvollen og Utya, og se reporterne var helt uvirkelig. Alle politibilene, ambulansene, statsministerens bil som rushet forbi oss for komme seg dit fortest mulig for gi sin sttte.

Jeg er glad jeg er trygg og hjemme, og det samme med alle de andre jeg er glad i enten de er p feire eller er hjemme, jeg er bare glad de er trygge. Alle mine tanker, og min kjrlighet gr til dem som er rammet av dette. Jeg har tent lys, og det skal f skinne for alle dem. Jeg kjenner at jeg trenger vre alene og prosessere det her, jeg har levd opp en annen person n et par dager, og det er fint kunne vre litt alene og kjenne p flelsene og tankene jegharrundt det her.





Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits