juli 2011

Love will find a way

Jeg føler meg tom og kvalm, de siste to dagene har vært helt uvirkelige og surrealistiske. Men det har virkelig satt ting i perspektiv, jeg føler meg litt egoistisk når jeg tenker på hvilke bekymringer jeg hadde før 15.26 i går, men akkurat som deler av Oslo, er de nå blåst bort, og det jeg står igjen med er bekymring for det norske folk. Har mine nære og kjære det bra? De menneskene fortjente ikke å dø! Det her skjer ikke, hvordan kan det her skje så nærme, og hva skjer med verden? Har de tatt riktig fyr? Var det flere? Hva slags menneske gjør noe sånt? Det her er noen av tankene og spørsmålene jeg sitter igjen med. Jeg kom tilbake fra København nå i dag tidlig, og dagen har vært lang og uvirkelig, det var helt ufattelige tall å våkne til, over 80 døde, tilsammen 91 døde, og flere titalls skadde. Det er det værste som har skjedd det lille vakre landet vårt siden krigen! Å ta bussen gjennom folketomme Olso, med alle flaggene på halv stang, politisperringer langs veien, sikkerhetsklareringer for å komme gjennom, å kjøre forbi Sundvollen og Utøya, og se reporterne var helt uvirkelig. Alle politibilene, ambulansene, statsministerens bil som rushet forbi oss for å komme seg dit fortest mulig for å gi sin støtte.

Jeg er glad jeg er trygg og hjemme, og det samme med alle de andre jeg er glad i enten de er på feire eller er hjemme, jeg er bare glad de er trygge. Alle mine tanker, og min kjærlighet går til dem som er rammet av dette. Jeg har tent lys, og det skal få skinne for alle dem. Jeg kjenner at jeg trenger å være alene og prosessere det her, jeg har levd oppå en annen person nå et par dager, og det er fint å kunne være litt alene og kjenne på følelsene og tankene jeg har rundt det her.





hits